Om hønsefugltakseringene


I august hvert år gjennomfører en rekke større og mindre rettighetshavere bestandsregistreringer i form a linjetaksering med stående fuglehund. Disse takseringene danner i mange områder grunnlaget for jaktforvaltningen, men vil etter hvert også bli viktige for å belyse trender i størrelsen på rypebestandene. Videre vil disse være et viktig grunnlag for forskning på hvordan hønsefugler generelt, men kanskje særlig lirype, forventes å respondere på klimaendringer og andre endringer i naturmiljøet. På disse sidene vil vi beskrive viktige momenter om takseringene. Mer om hvordan arbeidet er organisert finner du her.

Metodikk

Overvåkingen av hønsefugl er basert på «Distance sampling»- eller avstandsmetoden. Denne metoden har vært benyttet til å beregne antall individer og tetthet (antall pr. arealenhet) av en rekke arter, og det finnes en omfattende vitenskapelig litteratur om metodens forutsetninger og egnethet. Metoden synes å være velegnet for å estimere tettheten av de ulike hønsefuglartene basert på linjetaksering, og har vært grundig evaluert i ulike forskningsprosjekter. Likevel er det viktig å merke seg at resultatene alltid vil være et estimat, og aldri et nøyaktig tall på tettheten i et område. Estimatenes presisjon (usikkerheten i estimatet) og nøyaktighet (hvorvidt estimatet treffer den sanne, men ukjente tettheten av fugl) er avhengige av kvaliteten på studiedesign, feltgjennomføringen og dataene som kommer inn.

Les mer ... Lukk ...

For de metoder vi benytter her gjelder generelt følgende forhold:

  • Området som takseres er representativt for det helhetlige området der det ønskes et estimat på hønsefugltettheten
  • Linjer er lagt ut på en korrekt måte, og at det ikke er avvik fra linjen når denne takseres
  • Antall observasjoner innenfor et takseringsområde er minimum 40-60 (se f.eks. Buckland et al. 1993). For lirype innebærer dette erfaringsmessig en minimum samlet takseringslengde på omlag 70 km per område.

Det er videre viktig å merke seg at man ved linjetaksering med stående fuglehund etter avstandsmetoden ikke er avhengig av å finne alle fuglene i området for å beregner tetthet (og tilhørende mål på usikkerhet). En linjefører går en på forhånd bestemt linje sammen med hundeføreren som fører en stående fuglehund. De teller fuglene de finner og måler avstanden fra linja til der fuglene satt.

Prinsippet for linjetaksering med stående fuglehund. Det er avgjørende at vinkelrett avstand til alle observasjoner til linja måles nøyaktig.

For å få pålitelige tetthetsestimater er det noen forutsetninger som må være oppfylt:

  1. Vi finner alle fuglene som sitter på linja,
  2. Fuglene blir observert der de var da de oppdaget observatør/hund,
  3. Avstanden fra linja til punktet fuglene satt da de oppdaget oss er målt nøyaktig.

De to første forutsetningene er testet på radiomerkede liryper og funnet å være oppfylt. Forutsetning 3 prøver man å oppfylle ved at det gås ei rett linje i terrenget, og at det måles avstanden fra linja (mellom beina til linjefører) til oppfluktstedet. Forutsetning 3 oppfylles først og fremst ved at avstander måles nøyaktig.

Utvalg av representative takseringsområder

Innenfor de rammene vi her opererer er det ikke realistisk med et helt tilfeldig utvalg av takseringsområder innenfor en landsdel eller region. Utvalg av områder vil derfor være en delvis subjektiv øvelse. Likevel bør man følge noen generelle retningslinjer. Området som skal takseres bør være stort nok til å dekke både gode og mindre gode hønsefuglhabitater. Estimatet kan ellers gi et feil bilde på den faktiske tettheten i området. Det er i utgangspunktet rettighetshavers ansvar å velge ut representativt takseringsområde, siden rettighetshaver drar nytte av estimatene i etterkant. Rettighetshaver oppfordres imidlertid til å ta kontakt med respektiv faginstans (NINA, Nord universitet eller HiHM) for råd og veiledning ved valg av representativt takseringsområde. Dersom man legger takseringene til de beste rypehabitatene kan estimatene være representative for de arealene som takseres (gitt at de øvrige betingelser er oppfylt), men ikke for det større arealet som inngår i forvaltningsområdet.

Takseringene skal gi en tilstrekkelig nøyaktig beregning av hvor mange ryper det er i terrenget. Linjene må derfor i sum representere et gjennomsnitt av terrengets rypehabitat. I store terreng er det derfor nødvendig å legge linjene slik at de representerer habitatet i hele terrenget. Ideelt sett kan man legge ut linjene systematisk innenfor et rutenett, og man vil da kunne få en heldekkende taksering. Men i store terreng er dette i praksis umulig å gjennomføre. Man må derfor spre linjene man har mannskap til å gå og forsøke å forvisse seg om at det takserte arealet representerer terrenget. Ofte vil man fordele linjene innenfor et utvalg av underområder, som til sammen gir et representativt bilde på det større området man forvalter (se under).

Ved ønske om taksering av mindre områder oppfordres det til samarbeid mellom grunneiere for å generere et område som er stort nok til at det potensielt gir informative data. Dette gjelder også for å kunne sørge for nok linjer og takseringslengde, samt å stille mannskap til taksering. Økt takseringslengde vil trolig gi flere hønsefuglobservasjoner, som igjen gir et sikrere tetthets- og produksjonsestimat.

Dersom man ønsker takseringer som er representative for større arealer (kommune, fylke osv.) vil det ofte være nødvendig å taksere underområder som er representative for det større området. Hvis ikke linjefordelinga er representativ for det helhetlige området kan estimatet gi et svært skjevt bilde på den sanne bestandstettheten. Det er derfor viktig at innsatsen i hvert underområde er lik, og takseres tilnærmet samtidig. Underområder bør også dekke både «gode» og «dårlige» rypeområder, for å tilstrebe et så godt estimat for det helhetlige området som mulig.

Utlegging av linjer i terrenget

Det finnes flere metoder for å legge ut linjer, men i hovedsak benyttes systematisk eller tilfeldig plassering. Den optimale er å legge ut linjer tilfeldig innenfor et område, siden dette vil forhindre at man systematisk legger linjer til de presumptivt beste områdene. Det er derimot ofte utfordrende med tilfeldig fordeling i praksis, da topografi kan hindre effektiv taksering (f.eks. linjer over vann eller ned fjellskrenter). Samtidig kan logistikk være problematisk hvis linjene ligger svært langt fra veg. I praksis benytter vi derfor systematisk utplassering av linjer, hvor linjene legges systematisk ut med minimum 500 meters mellomrom. Enkelte linjer vil da måtte justeres noe på grunn av topografi og praktisk gjennomførbarhet. Dette gjøres fordi metodikken forutsetter uavhengige observasjoner, altså at samme fugl ikke observeres på flere linjer. En linjelengde på 3-4 km eller mer er ofte å foretrekke på grunn av logistikkmessige grunner.

Systematisk utlagte parallelle, rette linjer på tvers av høydegradienten gir det beste resultatet, men i områder med store topografiske variasjoner må en slik design av praktiske årsaker modifiseres. Avstanden mellom linjene bør ikke være mindre enn 400 m og ofte kan linjene legges ut med 500 m avstand. Hvis det lar seg gjøre rent topografisk kan det være en fordel å legge linjene etter 1:50 000 (M711 serien) kartenes UTM-rutenett i nord-sør eller øst-vest retning. Legges linjene etter dette rutenettet og det brukes GPS, lettes kontrollen på at linja holdes under takseringen.

Praktisk gjennomføring av takseringene

Det aller meste av gjennomføringen i felt utføres av frivillige mannskaper, etter avtale med rettighetshaverne som organiserer takseringen. Mange av disse er organisert i lokale avdelinger av Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) eller tilhører ulike fuglehundklubber. En stor andel av de som utfører takseringer har gjennomført kurs i linjetaksering med fuglehund, men det er pr. i dag ingen krav om dette. Det jobbes imidlertid med et revidert kursopplegg, og hvorvidt dette kurset blir et krav for alle taksører i framtiden er ikke avklart.

Les mer ... Lukk ...

Et takseringslag består av to personer; linjefører og hundefører og én eller flere hunder. I normalt fjellterreng kan et takseringslag klare opp til 8 – 10 km taksering per dag. Er terrenget kupert, bratt eller med mye tung myr, bør lengden reduseres. Av praktiske grunner er det ønskelig å avslutte så nært utgangspunktet som mulig. Det er derfor en god løsning å legge linjer på maksimalt 4-5 km, slik at de enkelte takseringslag kan gå fram og tilbake langs to parallelle linjer. Normalt brukes kun en hund løs av gangen. Det brukes kompass og/eller GPS for å følge linja. Erfaringene med GPS kombinert med kompass er så gode at alle etter hvert bør benytte GPS. Presisjonen i takseringene er avhengig av korrekt observasjon av antall fugler som letter, og at avstanden vinkelrett fra linja til der fuglene var blir nøyaktig angitt.

Takseringsmannskap

Kvaliteten på takseringsresultatene er avhengig av godt og nøyaktig takseringsarbeid. Den som takserer bør helst ha opplæring i hvordan takseringen skal gjennomføres. Han må forstå hvor avhengig resultatene er av nøyaktig arbeid. Søksintensiteten langs linja, spesielt i nærområdet til takseringslinja må være jevn og uten store luker. Hundefører må ikke holde for høyt tempo og således presse hunden til å legge igjen områder som ikke er avsøkt.

Siden kvaliteten på resultatene avhenger av kvaliteten på arbeidet som gjøres under takseringen, må taksørene kunne skille li- og fjellrype og de må kunne alders- og kjønnsbestemme ryper som letter på kortere eller lengre avstand. Skal de taksere i skog må de kunne arts- og kjønnsbestemme skogsfugl. De bør dessuten ha god kjennskap til bruk av kart og kompass og bruk av GPS. Mannskapet må vite hva som er viktig for å få riktig resultat, og dette blir gjennomgått på takseringskurs. Reglene for takseringa setter grenser; man har dispensasjon fra båndtvangsbestemmelsene langs takseringslinjene, men ikke en generell dispensasjon for hele terrenget.

Kvalitetskrav til hund.

Taksering skjer etter dispensasjon i den ordinære båndtvangstida og en absolutt betingelse bør være at hundene som brukes må være testet, og godkjent som sauereine. Hunden er vårt redskap for å finne fugl og må derfor på forhånd ha vist at den har denne egenskapen og at nødvendig dressur er på plass. Det takseres i en periode der vi må regne med å finne små, til dels sårbare kyllinger. Av hensyn til rypene må derfor hunden kunne stoppes i enhver situasjon, og vi må derfor kun bruke erfarne, godt dresserte hunder.

En god rypetakseringshund avsøker et område på opptil 150 – 200 meter ut til hver side for linja og lar seg kontrollere. Det er spesielt viktig at området på og i nærheten av linja avsøkes godt og at den samarbeider med føreren og mestrer normale forhold. I sum er kvaliteten på våre beregninger avhengig av kvaliteten på hund, taksører og takseringsarbeidet. Taksørene bør ha opplæring og uerfarne unghunder skal ikke brukes under takseringsarbeidet.

Analyser og rapportering til rettighetshavere

Når takseringene er gjennomført i et område, vil disse vanligvis analyseres og en rapport sendes tilbake til rettighetshaveren. Analysejobben er for tiden fordelt mellom forskere ved NINA, HiHM og Nord universitet. I disse rapportene fokuseres det på tre variable:

  1. Tetthet av fugl (antall fugl pr. kvadratkilometer)
  2. Tetthet av voksne fugl (antall pr. kvadratkilometer)
  3. Årets kyllingproduksjon (målt som antall kyllinger pr. par for rype, og antall kyllinger pr. høne for skogsfuglartene)

Under følger en kort beskrivelse av prinsippene som ligger bak analysene. Beregning av tetthet basert på «Distance sampling» er godt beskrevet i en rekke fagbøker og artikler, og vi henviser til disse for en mer utførlig beskrivelse.

Les mer ... Lukk ...

Tidligere har vi beskrevet hvilke forutsetning som ligger til grunn for feltgjennomføringen og plassering av takseringslinjer i terrenget. For å beregne tetthet basert på «Distance sampling»-metoder er det tre inngangsverdier som må være med:

  1. Lengden på takseringslinja.
  2. Vinkelrett avstand fra linja til hver observasjon.
  3. Antall fugler i observasjonen.

Når alle avstander fra linja til observasjonene er målt presist og uten systematiske feil, kan man beregne en funksjon som beskriver hvordan oppdagbarheten (sannsynligheten for at fuglene oppdages – gitt at de er der) av fugler avtar med økende avstand fra takseringslinja. Når linjene er tilfeldig lagt ut i terrenget, er det ingen grunn til at det skal være flere fugler nær enn langt fra linja. Prinsippet er at man finner alle fuglene på linja, mens lenger ute enn der hunden søker, finner man naturlig nok ingenting. Figuren under/til venstre viser prinsippene som ligger bak når tettheten av fugl estimeres basert på «Distance sampling»-metoder.

Når avstander til linja er målt korrekt og det er gjort tilstrekkelig mange observasjoner forventer man at antallet observasjoner avtar jo lengre bort fra linja man kommer. Denne informasjonen benytter man til å beregne en oppdagbarhetsfunksjon, som er helt sentral i beregningen av antall ryper per km2.